Slik kan bedre hjelp starte med deg

Dette er en historie om deg. Du som har erfaringer du vil du bruke til noe godt og viktig. Du som ser det store bildet. Som ser hvor det «butter» og hva som kan gjøres. Du som ikke bare lar det bli med tanken. Historien er full av folk som deg. Takk og pris for det!

En av dere heter Ine. Hun kommer ikke til å like denne historien, det blir litt mye. Det hadde tross alt ikke gått uten gode samarbeidspartnere og en romslig kommune, nærmere bestemt Time kommune i Rogaland, som sier ja og tilrettelegger. Og det er sant.

Like sant er det, at uten Ine så hadde det ikke blitt noe prosjekt som heter Sjå dei små i de to kommunene Time og Hå. Det hadde ikke blitt to tverrfaglige team med spisskompetanse på de minste barna, som både skal jobbe for å heve den generelle kunnskapen i alle de tjenestene som møter de minste, og som kan bistå med kollegastøtte og veiledning i konkrete saker. Det hadde ikke blitt kompetanseheving og etterutdanning med støtte fra Statsforvalteren.

Så du må dessverre bare leve med, Ine, dette voldsomme fokuset i denne historien. For deg som ikke kjenner Ine og lurer på hvorfor du skal bry deg? Det er rett og slett fordi her er det muligheter for å bli inspirert, og få tre gode råd på veien. For å hoppe tilbake til start – historien er full av folk som deg, det er alltid plass til flere og det starter med én!

Så nå tar vi det fra starten. Det begynte i en mye større kommune, nemlig Sandnes. I Sandnes kommune var det aldersinndelte team i barneverntjenesten. Ine havnet på teamet for de minste. Det var litt tilfeldig og også litt vanskelig i starten. Hva er det egentlig disse små forteller meg? Heldigvis hadde Ine en god fagkoordinator som gikk etterutdanning i sped- og småbarns psykiske helse på RBUP. Ine forteller:

Hun var så motiverende og kunne så mye. Etter hver samling på utdanningen tok hun kunnskapen og forskningen med seg tilbake til oss, og jeg ble helt fascinert av alt hun lærte. Hele teamet fikk nytte av den utdanningen hun tok. Det var sånn min interesse for de aller minste startet.

Så skjedde livet, som det så ofte gjør. Ine fikk barn og ville jobbe nærmere hjemmet. Hun fikk jobb i barnevernet i Time kommune. Time er en mindre kommune, det merket Ine raskt. Her var det ingen aldersinndelte team. Det var i det hele tatt mange færre folk og mye mer generalisert, man måtte jobbe med alt. Men samtidig var det slik at fordi Ine allerede hadde mye erfaring med de minste, var det hun som fikk flere av de sakene. Samtidig var hun akkurat ferdig med mammapermisjon og hun følte seg litt alene og ikke oppdatert. Det fikk henne til å tenke:

– Hvordan skal vi klare å sikre kunnskap på dette feltet i vår kommune? Hvordan skal vi klare å holde oss oppdaterte når kommuneøkonomien er slik som den er? Kan vi samarbeide bedre og benytte oss av den forskjellige kunnskapen vi har, så vi får et tverrfaglig blikk på ting? En skal ikke ta disse vurderingene alene, vi trenger noen å konferere med.

Ine var selv var nybakt mamma og hadde god kontakt med sin egen jordmor og helsesykepleier. Hun startet der:

– Det begynte med at jeg snakket med min jordmor og min helsesykepleier, for de kjente jeg godt, og jeg visste at de også brant veldig for de minste barna. Det var litt sånn: hva tenker dere? Hva får vi til? Er dere interessert i å samarbeide om et sånt prosjekt? Og de var veldig, veldig gira på det. De hadde savnet det.

Men en ting er å være gira. En annen ting er hvor begynner man egentlig? For Ine og co ble det en del famling i blinde i starten, før løsningen ble en prosjektveileder fra RKBU. Ine forteller:

– Det har hjulpet oss enormt. Det var sånn: dette må dere ha på plass, disse dokumentene må dere ha på plass, dere må lage en sånn plan osv. Slik fikk vi et godt prosjekt på beina, med en god retning for arbeidet.

Når prosjektet var på beina, gikk tankene tilbake til fagkoordinatoren i Sandnes og all kunnskapen hun bidro med. Ine sier:

Vi må være oppdaterte på feltet for å kunne stå støtt i møtet med barna, familiene og de tjeneste vi skal veilede og samarbeide med. Derfor har seks av oss akkurat startet på etterutdanning i sped-og småbarns psykiske helse på RBUP.

Alt dette er ikke helt gratis, men en epost fra statsforvalteren som havnet i innboksen til Ines leder i barnevernet, ble starten på finansieringen av prosjektet. Ine forklarer:

– Det var en sånn utviklingspost hos Statsforvalteren som vi kunne søke om, og så gjorde vi det da. Vi har fått midler flere ganger, men nå fra januar i år fikk vi penger nok til å utdanne seks personer, tre fra hvert av teamene. Vi håper at de seks andre kan få midler en annen gang.

På tampen av historien, Ine, hvorfor er dette arbeidet så viktig for deg, hva er målet? Ine svarer kontant:

– Vi snakker hele tiden om risikofaktorene, de kjenner vi godt. Vi ser også hvilke familier som har utfordringer. Når en har identifisert vansker, så må en agere. Vi må få vekk denne vente og se-holdningen og gi folk rett hjelp til rett tid. Vi ser at vi har store bølger med ungdomssaker. I barnevernstjenesten sitter vi med mange plasseringer av ungdom, på institusjoner, hvor vi har kjent disse familiene helt siden de var små. Så målet vårt er å tilrettelegge og tilpasse tiltak til det enkelte barnet på en bedre måte enn det vi har gjort før, så tidlig som mulig, sånn at vi kan forhindre at det blir en barnevernssak i det hele tatt.

Så målet er vel egentlig å bli arbeidsledig.

Det utsagnet liker intervjueren såpass godt at hun bryter ut: det kommer jeg til å skrive i store bokstaver. Ine får lyst til å moderere litt, det er ikke helt sånn ment. Men vi skjønner hva du mener, Ine, og kunne ikke vært mer enig.

Og når vi har kommet så langt i historien setter Ine ned en liten fot. Det er virkelig ikke bare hennes fortjeneste at dette ble et prosjekt. Det er like mye fordi Time kommune også vil noe, heller ikke bare lar det bli med tanken, og velger å finne en vei. Ine forteller:

– Vi er heldige som jobber i en kommune som ser verdien av tidlig innsats som forebygging. Det å jobbe med forebygging forsvinner ofte litt i kutt og nedskjæringer, fordi det er lite ressurser til å drive et slikt endringsarbeid. Derfor har vi måttet være kreative i måten vi skaffer oss midler på, men også hvordan kommunen kan organiseres og ha rutiner innenfor ordinære rammer, slik at vi som kommune klarer å fange opp de sårbare minste. For å lykkes må vi jobbe sammen – kommune, tjenester og fagfolk.

Helt til slutt kommer det noen erfaringsbaserte tips fra Ine som vi håper du vil dra nytte av!

Oversikt over tilskuddsordninger fra Statsforvalteren

Oversikt over tilskuddsordninger fra Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus.

Oversikt over tilskuddsordninger fra Statsforvalteren i Agder, for barnehage og opplæringssektoren

Oversikt over tilskuddsordninger fra Statsforvalteren i Agder, for helse, omsorg og sosialtjenester

Oversikt over tilskuddsordninger fra Statsforvalteren Innlandet

Oversikt over tilskuddsordninger fra Statsforvalteren Vestfold og Telemark