Følelsenes betydning i terapi

Først, en liten historie fra virkeligheten (kanskje en litt for personlig en, men shit la gå)

I 2002 hadde jeg det vanskelig. Det året også. Jeg gikk i terapi i en DPS. Det var også vanskelig. Jeg var redd. Jeg synes psykologen var kald, streng og skummel. Jeg syntes ikke jeg gjorde særlig mye annet enn å fylle ut skjemaer, men samtidig førte de ikke til svar. Ikke for meg i hvert fall...

Jeg skjønte ikke hvorfor jeg hadde det så mørkt og kaotisk. Jeg skjønte ikke hva vi holdt på med inne på det kontoret. Ingenting psykologen sa til meg ga egentlig noe mening, støtte eller hjelp.

Hun hadde en setning hun elska. Titt og ofte brukte hun den, med det jeg oppfatta som en kritisk stemme: «hva tror du egentlig vi kan gjøre for deg? Det er du som må gjøre jobben.» Det var tydelig for meg at hun ikke syntes jeg leverte.

Jeg følte meg lost. Hvorfor har jeg det sånn? Hvorfor blir alt bare verre i møte med andre? Som om jeg var en tapt sak, ødelagt – umulig å skjønne seg på, umulig å like og umulig å hjelpe.

I desperasjonen etter nok en vond psykologtime har jeg skrevet i dagboka, i dirrende, store bokstaver:

Du spør hva jeg tror du kan gjøre for meg. JEG VEIT DA F…. JEG. Er det ikke DU som er hjelper. Er det ikke DU som burde vite det?!?!????!

Men la meg gjette da. JEG TRENGER VEL BARE LITT HJELP MED DE J…. FØLELSENE!!!!!!!

Helt lost var jeg altså ikke.

Følelsenes makt

Følelser kan være våre beste tjenere og våre verste herskere, sier psykologspesialist Zemir Popovac. På sitt verste kan de virkelig herje med oss. Hva mener han med det? Jeg prøver meg på en forklaring, og starter med når følelser er våre beste tjenere.

Uten følelser hadde vi ikke vært her, vi hadde vært utrydda. Vi kan i grunnen si at vi kan takke frykt, avsky, sinne, tristhet, glede, iver og kjærlighet for livet. Men det er mer.

Når vi tåler følelsene våre, kan de gjøre oss tydelige, ikke minst for oss selv. Et lite eksempel: Når noen sniker foran meg i køen på butikken, kan jeg kjenne at jeg blir varm i magen. Det er sinne som forteller meg at det der likte jeg ikke. Og så kan jeg vurdere: skal jeg si ifra eller skal jeg la være? Det finnes ingen fasit på hva som er riktig der.

Poenget er at når jeg kjenner, forstår og tåler at jeg blir sint, så er det en liten, men viktig del av å kjenne, forstå og tåle meg selv. Jeg kan bruke følelsene til å forstå hva som er viktig for meg, hva jeg liker og ikke liker, hva jeg vil ha mer og mindre av. Følelser gir meg muligheten til å navigere i mitt eget liv.

Noen ganger kan jeg få en følelse av at målet med følelser og følelsesregulering er å regulere følelsene vekk, jeg synes vi snakker litt sånn om det. Men sånn er det ikke. Målet er at vi kan få det vi trenger. Det betyr ikke at vi alltid skal få vilja vår. Jeg snakker ikke om praktiske behov, men om de emosjonelle. Trøst når jeg er trist. En opplevelse av trygghet når jeg er redd. At noen ser på meg med gode øyne som sier “men jeg liker deg, du hører til her” når jeg selv er krumbøyd av skam.

Jeg kan bruke denne informasjonen i møte med andre. De kan bli kjent med meg, og jeg med dem. Vi kan være sammen på ekte, og finnes det egentlig noe bedre? Følelsene gjør det mulig for oss å være ekte og tydelige i møte med hverandre. Ikke tydelige som i at vi hevder oss hele tiden, kanskje er det faktisk heller motsatt. Når vi forstår oss selv er konturene våre allerede tydelige, og vi trenger ikke jobbe så hardt. Vi trenger ikke kjempe for vår rett til å være til, enten ved å krige eller ved å gjøre oss så små vi klarer i håp om at det kan gjøre oss tålbare for andre.

Hvis jeg hadde lest den siste setningen der i en diktat, en sånn som mange av oss stadig fikk på barneskolen, så ville jeg fortsatt med å si: skriv tålbare. Det er nøkkelordet. Det er ikke bare følelsene som er tålbare, men vi selv. Det er kanskje det vi dypest sett vinner i det å tåle følelsene våre, en god selvfølelse. Et litt sånn kronglete ord, synes jeg, men psykolog Cecilie Benneche kan hjelpe litt der. Hun kaller den selvverdifølelsen. Det handler om taksten vi setter på oss selv: jeg har verdi, akkurat sånn jeg er. Jeg er nok.

Følelser sørger altså for at vi overlever, de kan gjøre oss tydelige for oss selv og andre, de hjelper oss å navigere i livet, de skaper kontakt med andre, og de er nært knytta til følelsen vår av å være verdifull. På sitt beste. Men så var det det motsatte da. Når vi ikke skjønner følelsene. Da kan det bli helt motsatt. I stedet for tydelig kan det bli kaotisk eller føles helt tomt, og det er jammen ikke lett å navigere etter noen av de to der. I stedet for kontakt kan vi kjenne på ensomhet, og selvverdifølelsen kan virkelig være lite å skrive hjem om.

Følelsene våre kan herje med oss og mellom oss. Hjelpe meg som de kan herje. Og vi merker ofte ikke en gang at vi føler. 12 millisekunder leste jeg en gang at det tar, før en følelse dekkes over av angst. Vi sukker, vi kan kjenne det prikker i armer og ben, vi kan kjenne oss kvalme eller at vi hele tida løper for å tisse. Eller kanskje blir angsten så kraftig at det piper i ørene, vi får tunnelsyn eller vi blir svimle. Det er bare noen eksempler.

Dette må vi få bukt med, og vi kan gjøre masse for å prøve å kontrollere dette ubehaget. Lista over forsvarsmekanismer og mestringsstrategier er lang som et vondt år. Mine «favoritter» er selvkritikk og katastrofetanker. Det holder definitivt følelsene unna bevisstheten. I det ubevisste utspiller det seg derimot et følelsesdrama. Det herjer inni meg og noen ganger utenpå. Da kan jeg bli anklaga for å være sint. Og det kan det godt hende jeg er, langt inni der. Men det kan like gjerne være trist, redd eller skamfull som egentlig er i kjernen. De følelsene har blitt så ulovlige og «farlige» og jeg tror heller det er «fight» andre ofte ser. Jeg kjemper for livet liksom.

Eller kanskje er det som kommer ut sinne som en sekundærfølelse. En reaksjon på at jeg føler, for det liker jeg jo ikke. Jeg liker ikke å føle fordi forventningene som er knytta til det er så dårlige. Sinne er forbundet med å være slem og stå i fare for å bli utstøtt. Frykt er forbundet med å være overvelda og alene. Tristhet er forbundet med håpløshet. Ikke rart egentlig, at jeg ikke liker å føle, og der er jeg ikke alene. Der er vi mange som trenger hjelp. Vi er mange som trenger nye erfaringer og forventninger knytta til følelsene våre. Mange voksne og mange barn.

En terapikongress med følelser på programmet

På Terapikongressen for barn og unge 2026: veier til endring har følelser en sentral plass i programmet. Du kan blant annet få med deg foredraget: Følelsesregulering, nøkkelen til å hjelpe barn og unge på tvers av vansker, med psykologspesialist og seniorforsker Elisabet Solheim Buøen, psykologspesialist Kristin Frisch Moe og professor John Kjøbli.

Tittelen belyser to viktige temaer. Det ene er følelsenes betydning når vi skal hjelpe. Det andre er det vi kanskje kan kalle et transdiagnostisk skifte. At vi i stedet for, eller i hvert fall samtidig som vi fokuserer på å sortere og diagnostisere, også/heller må være opptatt av det som faktisk er så vanskelig og som barnet trenger hjelp med, for eksempel følelsene sine. Så la oss ta det første først, hvordan kan vi si at følelsene er nøkkelen i terapi, John?

– Følelser er alltid til stede når barn og unge opplever psykiske vansker. Faktisk er de ofte en viktig, bakenforliggende mekanisme for vanskene. Vi forskere har i mange år jaktet på det vi kaller p-faktoren. Det står for psykopatologifaktoren og det betyr den ene faktoren som alle psykiske lidelser har til felles. Vi vet ikke ennå hva denne p-faktoren faktisk er, men flere mener den i stor grad handler om følelsesregulering.

Kanskje er det altså sånn at det å ikke kjenne, forstå, tåle og kunne håndtere følelsene sine på gode måter er i kjernen av alle psykiske lidelser. Da gir det jo mening å være minst like opptatt av det, som å bare jakte på diagnosene. Og vi spør John også: mener du at fremtida er mindre diagnosefokus og mer p-faktor?

– Ja, det mener jeg bestemt. Diagnoser kan være nyttige verktøy for å identifisere hvilke spesifikke vansker et barn eller en ungdom sliter med, men de er ikke alltid en nødvendig forutsetning for å gi god hjelp. Hvis vi hjelper barn og unge med å håndtere følelsene sine på gode måter, kan vi forebygge og redusere flere vansker og diagnoser samtidig, og dermed bidra til et transdiagnostisk skifte.

Relasjonen er veien til god følelsesutvikling

Der kaster kollega Kristin Frisch Moe seg med, med det hun kaller et utviklingsrettet perspektiv. Terapi kan rett og slett handle om å sette i gang utviklingsprosesser som har stoppa opp. Et eksempel på en slik utviklingsprosess kan være nettopp følelsesregulering. Og hva trenger man da, Kristin, for å sette prosessen i gang igjen?

– Jeg er opptatt av hvordan vi kan bruke den terapeutiske relasjonen. For når vi som hjelpere møter et barn, så vil det oppstå følelser mellom oss her og nå. Det er en utmerket anledning til å gi disse følelsene plass. At barnet kan erfare at det ok å ha følelsen, få hjelp til å forstå den, at den gir informasjon om noe som er viktig, og at jeg er interessert i hvordan barnet har det og kan hjelpe. All atferd i terapi, altså alt barnet gjør og ikke gjør, handler om følelser. Det gir oss mange anledninger til å hjelpe barnet til å bli kjent med følelsene sine.

Men la oss snakke litt om formen. For mange, både voksne og barn har erfart at terapi handler om å sitte i en stol og snakke om følelser. Hva tenker du om det, Kristin?

– Det er vanskelig for alle å snakke om følelser. For barn er det ekstra vanskelig og også for mange av de ungdommene vi møter i terapi. Vi erfarer ofte at de som strever mest, også er de som har minst språk for følelsene. Det er jo en av grunnene til at det blir så veldig vanskelig. En sentral terapeutisk oppgave kan derfor være å finne en måte å være sammen på der barnet og ungdommen kan erfare deling og regulering av følelser. Lek, kreative aktiviteter og spill kan være en god ramme. Når vi samles om en aktivitet oppstår det følelser naturlig, og vi får anledning til å jobbe med dem der og da.

Emosjonsregulering er det fine ordet for det, men hva er det terapeuten helt konkret kan gjøre i leken og samspillet for å styrke den kapasiteten hos barnet? Det skal Kristin snakke om på terapikongressen.

Banebrytende endringsarbeid med barn og unge

Det er dette vi må være opptatt av når vi skal hjelpe: hva vi helt konkret kan gjøre for å skape bevegelse i noe som føles fastlåst og vondt. Her er det som vanlig mange veier til Rom. Akkurat det kan du glede deg til på Terapikongressen. Tidligere i år spurte nemlig RBUP hva du og dere er opptatt av i deres daglige praksis, og bidragene dere sendte inn har blitt til 14 framlegg i parallelle sesjoner. Her blir det vanskelig å velge!

Kollega Heidi Fjeldheim har tatt imot og vurdert bidragene og hun forteller:

– Jeg er begeistra over alle bidragene. Vi har alt ifra forskning på emosjonsfokusert ferdighetstrening for foreldre, til et prisbelønt prosjekt med foredragstittel «Å ro ut til den som har hodet under vann – arbeid som familielos i en av Oslos bydeler», og Vill vekst prosjektet som bruker naturen og aktiviteter i behandling av nevroutviklingsforstyrrelser. Det er banebrytende arbeid som vil være inspirerende for de fleste yrkesgrupper som jobber med barn og unge med mange forskjellige vansker og utfordringsbilder.

Hvis du ikke tror henne, kan du sjekke ut programmet selv. Vi gleder oss veldig til kongress og til å se deg der!

Les mer:

Terapikongressen for barn og unge 2026: veier til endring