5 spørsmål: Hva vi alle må vite om barn som har foreldre med selvmordsatferd

Hvem møter barna?

– Det gjør vi alle sammen! Det kan være en nabo, fotballtreneren, læreren, helsesykepleieren, ansatte innen psykisk helse og barnevern og andre i ulike hjelpetjenester.

Hvordan kan vi finne ut hvem de er?

– Gjennom å spørre barn hvordan de har det, hvordan det går hjemme, om det har skjedd noe spesielt den siste tiden. Være nysgjerrige på atferd, kroppsspråk og endringer i væremåte. Når vi stiller spørsmål må vi også være forberedt på svarene vi kan få, og vi må ha en vilje til å ta imot det som kommer. Jeg husker en jente jeg snakket med, hun hadde en mamma som hadde prøvd å ta livet sitt og da hun kom tilbake på skolen hadde læreren spurt: hvordan har du hatt det? Hun fortalte alt som hadde skjedd til læreren, og læreren hadde svart: oi, det høtes leit ut. For jenta var dette betydningsfullt mange år senere. Det hører også med til historien at jenta hadde tillit til læreren, de hadde et godt forhold. Tillit, varme og nysgjerrighet gir grunnlag for at barnet kan fortelle.

Hvordan er det å være barna?

– Det første jeg tenker er: ensomt. De går ofte rundt med mye skyldfølelse, dårlig samvittighet, og en opplevelse av å ha ansvaret for den voksne. Både for hvordan forelderen har det og for å passe på at det ikke skjer igjen. Dette med opplevelsen av et stort ansvar, er gjennomgående for alle barna jeg har møtt og snakket med. De har samtidig også et stort behov for å bli fratatt dette ansvaret.

Hva trenger de?

– De trenger informasjon, og de trenger hjelp til å bli fratatt det ansvaret de bærer på. Helt konkret trenger de å vite at det er noen andre voksne som passer på mamma eller pappa. De trenger å vite at det aldri er barns ansvar å passe på den voksne, og det er aldri barnet sin skyld at den voksne har prøvd å ta sitt eget liv. “Jeg hadde trengt noen voksne som kom inn og forstyrret de indre samtalene mine” var det en jente som fortalte meg. Hun var 13 år da mammaen prøvde å ta livet sitt.

En annen ting de trenger er hjelp til å snakke med forelderen i etterkant. Dette bør skje umiddelbart etter forsøket. På den måten slipper barnet å gå alene med alle de vonde følelsene de kjenner på, som sinne, frykt og tristhet. Dette er også en ivaretakelse av de voksne, for også de kjenner ofte på skyld og skam og vet ikke hvordan de skal klare å snakke om dette med barna sine.

Hvem kan hjelpe?

– I første omgang er det de som skjønner det først. Det er alt fra ambulansepersonell, politiet, ansatte der forelderen eventuelt blir innlagt, eller annen familie og venner. I den akutte fasen trenger barnet å høre at de voksne blir passet på. De trenger også, så tidlig som mulig, at noen forteller dem at uansett hva mamma eller pappa har sagt så er det ikke din skyld.

Videre er min erfaring at barna har behov for individuelle samtaler og oppfølging over tid. Dette kan for eksempel være samtaler med helsesykepleier, eller psykisk helsetjeneste i kommunen. Her er det viktig å huske at vi må utforske hvilke tanker og ideer barnet har, knytta til skyld og ansvar. Det holder ikke å bare si “det er ikke din skyld”, vi må orke å lytte ut hvordan barnet kjenner det. Som en jente fortalte: Det er bra hvis det er en fagperson som tåler at man tenker tanker, og at tanker bare er tanker.

Ikke alle barn vil snakke om det utover dette, noen ganger er det godt at skolen og fritidsaktiviteter er et fristed. Det er allikevel viktig at de voksne vet om det. At de kan fange opp de små og ulike signalene, og være der på forskjellige måter utifra hva barnet trenger. Det kan være et blikk, en klem, eller som læreren sa: Oi, det hørtes leit ut!

Lær mer på kurset: Ivaretakelse av barn som pårørende ved selvmordsatferd